Et sidesprang

Jeg henger litt etter i masterprosjektet, eller nei, det gjør jeg ikke, har bare hoppet over fra Faglitterær Master-modul til Sakprosa, Norsk didaktikk-modul. Og det er et sidesprang som koster konsentrasjon, her er det mye å sette seg inn i. Nå er ikke lenger selve egenskrivingen i fokus. Nå er det å forstå og kunne analysere fagteksters språkhandlinger, drive kritisk diskursanalyse og sette seg inn i Bakhtins karneval.Det handler ikke bare om det du skriver eller det du sier, men hva du mener med det du skriver og det du sier: Lokusjon er hva du sier,selve handlingen, illokusjon er intensjonen med det du sier, og ikke minst perlokusjon som er selve effekten av språkhandlingen. Hei folkens jeg er pt. inne i en interessant verden!

Og dette skal jeg bruke til å drive aktiv litteraturkritikk når jeg dukker i masteroppgaveskrivingen min igjen, den skal fortsatt handle om hva det er som gjør pedagogikkboka så lite lest, jeg skal fortsatt finne ut noe om hvorfor det sies at lærere ikke leser profesjonsfaget sitt – pedagogikk – etter at de er ferdige med utdanningen, og hvorfor forfatterne av pedagogikkboka ikke når ut til denne helt klare målgruppa….

Men først et sidesprang – inn i didaktikken

Faglitterære tekster for barn og unge

Sakprosa for barn og unge kunne vært en fagmodul på masterstudiet! Jeg synes det kunne vært et valg for oss som tar studiet.  Gode faglitterære tekster for unge er mangelvare mener jeg. Og da tenker jeg ikke på pedagogiske tekster. Hvorfor får så mange av fagbøkene skrevet for de under 20  en slik merkelapp?

Gjennom studiet vårt har vi hørt historiene om hvordan sakprosa har kjempet seg fram mot en likestilling med skjønnlitteraturen når det gjelder innkjøpsordninger og støtteordninger av ymse slag, men bakenfor der ligger fagtekstene for barn og unge og er virkelig i skyggen.  Det hadde passet med en modul hos oss, det hadde blitt likeverdighet og forhåpentlig bedre sakprosa for barn og unge. Det trengs!
Men nå har de engasjerte en mulighet. Norsk Barnebokinstitutt og  NFF i  samarbeid starter fra høsten en utdanning innen sakprosa for barn og unge. De tilbyr et ettårig studium, basert på 10 samlinger. Her kreves intet annet enn generell studiekompetanse.

Det ville gitt helhet til vårt studium om vi kunne hatt en mastermodul i det samme emnet! Som et valg. Da kunne vi som har hatt fellesemnet, formidling og forleggeri og biografi  sett det å skrive fagtekster for barn og unge i en sammenheng. Jeg håper på en respons. Kan HiVe tenke seg å tilby en slik modul?

Nå skal det rekrutteres: førskolelærer eller ungdomsskolelærer?

Film tas ibruk i rekrutteringsarbeidet. Det spilles på humor.  Hvem av disse filmene er best? Eller mest effektiv for målgruppen? Og kan det kalles dokumentarfilm? Kan dette være etter Bill Nichols karakteristikk av dokumentarfilmen som en argumenterende fortelling?

Eller kanskje heller friste med Middagsselskapet – hvordan er det å være lærer på ungdomstrinnet?

Forskere på film

Forskere blir sjelden framstilt på film, og om de gjør det så er de merkelige, eksentriske og fullstendig livsfjerne. Eller de er plassert der slik at vi får oss en god latter.  Anbefaler en artig artikkel i bladet Forskerforum 2, 2013: Nådelløs fallhøyde.

Ja det er myten kanskje, men det som er en tankevekker er at det er veldig sjelden du f.eks møter en student i norske filmer! Og heller ikke yrkesaktive folk finnes i særlig grad der. Noen lærere finnes, en og annen politikvinne eller -mann, en sykepleier, men ikke så mange andre yrker er å se.

Hva kan grunnen være? Ifølge førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap på Høgskolen på Lillehammer, Audun Engelstad, ligger grunnen i holdningene til hvordan filmstudentene på Lillehammer får det servert:

• Finn på en god historie
• Ta utgangspunkt i deg selv eller noen du kjenner

Med andre ord – det virker ikke som om studentene blir oppfordret til å gå ut i verden for å finne ut hvordan samfunnet der ute henger sammen.

Et unntak finnes – Dag Johan Haugeruds filmer, der opptrer til og med en virkelig professor i «Thomas Hylland Eriksen og origamijenta» Og i den siste filmen » Som du ser meg» finnes både en forfatter, en sykepleier, en oversetter og en sekretær som jobber.  Dag Johan Haugerud sier i artikkelen i Forskerforum at han velger yrker bevisst fordi «De fleste konfliktene folk har i hverdagen, er gjerne knyttet til arbeidsplassen».

.. og som vi har lært:  konflikt må vi ha skal det bli film!

Siste modul starter

Har nettopp lest meg opp på beskjeder fra Skrivemasterbloggen. Litt hjerte-i-halsen-følelse for et tema jeg har lite kunnskap om fra før. Men det er vel hele vitsen? Ihuga kinogjenger er jeg, men kan det hjelpe her?  Jeg har ikke vært student siden avlagte eksamen i Formidlingsmodulen før jul må jeg innrømme, masterprosjektet mitt skal gjennomføres etter at denne modulen Dokumentartektster er tilbakelagt, så den har også bare fått ligget til modning. Det betyr at artikler, avisstoff, meninger bare hoper seg opp i hauger på mitt lille hjemmekontor ( innsamlingsperioden pågår) før det braker løs (utpå våren) Men først altså Dokumentartekster for film og fjernsyn.

Berit har hyra et hytteopphold for kollokviegruppa oppe i tre på seinsommeren, så det gjelder  å holde koken. Igrunnen er kollokviegruppa et sterkt motiv for å holde på. Morsomme og kunnskapsrike folk der. Velkommen dokumentarmodul!

Wikidugnaden, eller lesingens resultat

Berit oppfordrer til dugnad. Gjentatte ganger. Nå er vi godt igang. Man må ha lest. Man måste jämföra. Det tar sin tid.

Jeg har kastet meg over artiklene fra tidsskriftet Prosa. Jeg har lest og tenkt mer eller mindre over det jeg har lest. Laget et resymè og lagt 4 slike ut på wikien:

• Øyvind Bøhren:  Intens og kompakt  Prosa 2011
• Per Anders Todal: Den store skilnaden. Om den digitale vekkinga som heimsøkjer våre bibliotek. Prosa 3,2009
• Tore Rem: Født til sakprosakritikk. Prosa nr 6, 2010
• Jonas Bakken: Sakprosakritikk og kriterier Prosa 2, 2010. 

Vet ikke om det er til å få forstand av for andre enn de som har disse selv på pensumlista og som leser selve artikkelen. Jeg har forsøkt meg på forskjellige tilnærminger i wikiskrivingen, Bøhrens artikkel om å skrive fagbok som en skjønnlitterær forfatter gjør det(oftest) – nemlig å skrive kompakt og intenst, har jeg behandlet  kronologisk  ved å følge artikkeltekstens innhold. Ingen egne refleksjoner eller kommentarer, nøytralt.  I Per Anders Todals artikkel om bibliotekenes framtid har jeg lest, og skrevet om de temaene han tar opp i artikkelen som jeg mener er vesentlig i denne saken. Mer som en egen refleksjon etter lest stoff. De to andre er en mix av disse tilnærmingene. Uansett. Å bare lese er ikke nok for å lære og for å huske for meg. Ikke heller å markere eller kommentere i teksten. Ok å skrive min egen tekst.  Det tar mye tid. Men uansett – bidraget til wikien er igang Berit.  Klarer vi å komme i mål?

Tverrfaglighet og flerfaglighet

Disse ordene har jeg tenkt mye på i studiet vårt. Vi som er studenter representerer flerfaglighet. Vi kommer fra høyst forskjellige tradisjoner faglig sett. Studiet i seg selv må sies å være knyttet til humanistisk fagtradisjon. Er det tverrfaglig? Asbjørn Aarnes sier at det er for lettvint å bare sette fag sammen og så tro at man får til tverrfaglighet. Det kreves hardt arbeid får å få til reell tverrfaglighet.

På 2. samling i høst presenterte Siri Nergaard det nettbaserte tidsskriftet Translation . Siri er redaktør. Translation har den forklarende undertittelen «a transdisciplinary journal» og vil som navnet sier være grensesprengende, flerfaglig eller kanskje heller tverrfaglig. Vi kan lese artikler på mange språk, kulturer, fag i vanlig tekst, bilder, film og lyd. Slik presenterer tidsskriftet sitt ståsted:

moving beyond disciplinary boundaries towards wider transdisciplinary discourses on the translational nature of societies which are increasingly hybrid, diasporic, border-crossing, intercultural, multilingual, and global.

Jeg blir litt usikker på hvordan, men det her er spennende. På Universitetet i Oslo finnes en sammenstilling av flere disipliner som kaller seg Kultrans. Jeg abonnerer på deres nyhetsbrev og blir helt svimmel av alle foredrag og seminar man kan gå på. Så mye interessant! Og alt er grenseoverskridende med hensyn til fag og disipliner. Kultrans hadde for noen uker siden en  åpen konferanse som het Academic Demarcations; disciplines and interdisciplinarity. Jeg tok fri fra jobben og dro dit, jeg er jo masterstudent!

Det var moro. Og vanskelig. Det morsomste var foredraget av sosiologen Andrew Abbott. Han snakket fort og kompakt om Interdisciplinary tolerance.

Noen av hans momenter var:

• «The project of knowing» kalte han det å erkjenne at mye viten er motsetningsfyllt og at det finnes mange måter å vite på
• Er det grenser for kunnskap? Mange nye kombinasjoner av viten ligger foran oss
• Nye generasjoner får for mange teorier å lese. Dagens studenter hører ofte bare de siste teoriene, fordi deres lærere tar for gitt at bakenforliggende teorier er kjent
• Subsumption : hierarkier av teorier som henger sammen eller bygger på hverandre vil kunne by på nye standarder for å utvikle ny kunnskap

Vil du høre foredraget til Andrew Abbot, ligger podcaster fra konferansen ute på Kultrans nettsider.

Kildekritikk og etikk

Berit har kommentert på min forrige bloggpost og pekt på en mulig sammenheng mellom «subjektiv sakprosa» og grundig kildekritikk. Midt i blinken for mitt gamle bibliotekshjerte! Referanser og kilder interesserer meg. Kjenner litt på moralisten i meg, men interessen kan også henge sammen med en yrkesopplæring innen bibliotekaryrket fra gamle dager. Kritisk og etisk bruk av kilder er en grunnleggende side ved akademisk argumentasjon og redelighet. Alle landets høgskole- og universitetsbiblioteks nettsider har tips og ideer og hjelp til å finne ut hvordan dette skal gjøres. Men hvor viktig er det for masterstudenter i faglitterær skriving? Professor Göran Bexell fra Lunds Universitet  har viktige ting på hjertet. Dette kan bli et felt fag- og forskningsbibliotekene kan profilere seg på, nå som omformingen fra trykt bok til e-bok og fra fysisk tidsskrift til e-tidsskrift er i stormsteg mot markedet. Det trengs mer kunnskap om kildebruk.

Subjektiv sakprosa

Alt er fiksjon inntil det motsatte er bevist var Georg Johannesens definisjon av sakprosa. En ganske så interessant tese nå om dagen da det utgis mye sakprosa med forfatterens JEG tydelig tilstede. I Sverige er det funnet faktafeil i flere av årets sakprosabøker. Med det resultatet at noen av titlene  har blitt trukket tilbake fra salgshyllene i bokhandlene. Det er Svenska Dagbladet  26 september 2012 som skriver om dette. Forleggeren Svante Weyler mener at disse tilfellene det snakkes om  i år handler om uflaks – men påpeker også at

  Upplevelser är ju alltid sanna, som känslor, men de kan vara skrivna som om de vore fakta

Årsaken til alle faktafeilene, iflg Weyler,  er bølgen av det han kaller «Subjektiv sakprosa».  Jeg lurer på om forlagene ikke gjør jobben sin – faktasjekk må foretas før sakprosa gis ut. Ofres faktasjekking for tidspresset for rask utgivelse? Bør  konsulentens jobb vinkles mer mot dette området? Eller hvem har ansvaret sammen med forfatteren i å etterprøve faktaopplysningene?

Bøkene som ble trukket tilbake pga. faktafeil var en biografi om Wittgenstein, en bok om Israel skrevet av en diplomat, en bok om Hans Holmèr (Palmeetterforskeren) og en  selvbiografi skrevet av historikeren Herman Lindqvist.

PS. Ordet bokhandel er vanskelig i flertall, jeg har faktasjekket med Språkrådet:

en bokhandel – bokhandelen – flere bokhandler – alle bokhandlene

en bokhandler – bokhandleren – flere bokhandlere – alle bokhandlerne

Angsten for frakopling

Hvor ofte sjekker du mobiltelefonen? E-posten? Facebookkontoen? Twitterkontoen? Selv om jeg ikke hører til generasjonen «digital natives», så kjenner jeg at atferden min har endret seg sakte, men sikkert.

Begrepet sosiale medier defineres av Ida Jackson i boken med den treffsikre undertittelen Kunsten å beherske verden uten å gå ut av huset. Hun sier at begrepet først ble tatt i bruk med Twitter i 2009, før det kalte vi de digitale kommunikasjonsmulighetene for web2.0. Et presist og bra begrep mener hun- det indikerer en medieform der alle kan lese og skrive, de er dialogbaserte – derfor sosiale.

Javel, men da er det kanskje derfor jeg kjenner sterk uro hvis jeg har glemt igjen mobiltelefonen hjemme, mens jeg er på en to dagers tur. Jeg får ikke sett om det kommer svar, jeg får ikke fulgt med på eventuelle meldinger. Min store og gode kompetanse på å være alene er truet!  Jeg har lyst til å ta et privat oppgjør med teknologiutviklingen, men kjenner det er bakstreversk. Jeg vil lese aviser, tidsskrift og bøker på papir, jeg vil snakke i fasttelefonen uten mulighet til å sende melding og jeg vil skrive brev på sneglemåten.

Det føles bra å få sagt det, jeg vil ikke lese flere positive selvfremstillinger på facebook. Men hvor lenge klarer jeg å holde meg unna?

Platon uttrykte for mer enn 2000 år siden skepsis til skriftspråket, han mente at det ble dårligere kommunikasjon gjennom skrift enn tale. Ida Jackson spør i boken om sosiale medier om Platons skepsis til tekst nå på 2010-tallet har blitt løst.

Mens jeg liker å tenke at det er bra at tekster overlates til leseren og at tolkningene må få lov til å være utenfor forfatterens kontroll.